Tiden renner ut alt for fort :((

Nå har jeg tatt en titt på kalenderen og i følge den så har jeg 49 dager igjen i USA, 29 dager igjen i USA med Barbora, 12 dager igjen med skole, 7 helger igjen, og da også kun 7 uker igjen. Kan ikke fatte hvor fort tiden går. Og jeg merker noe med meg selv nå altså, skikkelig humør svingninger, i det ene øyeblikket så kan jeg være super glad, mens i det neste så vil jeg bare legge meg ned å grine, så går opp og ned, trur det er pga av alt som foregår oppe i huet mitt nå, er mye å tenke på for å si det sånn. Skulle virkelig ønske jeg først kunne gått litt tilbake i tid og endre noen små ting, også stoppe tiden da alt var perfekt, men tiden går ikke ann å stoppe og den renner bokstvelig ut foran øynene på oss. Trist, men sånn er livet. Jeg har startet et helt nytt og bedre liv her borte, jeg har fått en sjanse til å endre ting, og jeg trur faktisk jeg har brukt den sjansen, ting er virkelig forbedret seg etter jeg kom hit. Spesielt i tiden etter jul, så skal ikke lyve å si at det ikke blir vanskelig å forlate alt her, jeg mener det er ett helt nytt liv, som jeg aldri mer får levd igjen, jeg bare reiser fra alt og alle her, og vil aldri oppleve noe av det samme igjen. Men så har vi jo den lyse siden og det er at jeg kommer hjem, hjem til familie og venner, som jeg har kjent i lang lang tid, og jeg kommer tilbake til mitt andre liv på en måte, mye har nok forandret seg og jeg har nok forandra meg, så kanskje det blir ett 3. liv istedenfor det 1. hvis dere skjønner hva jeg mener, er vanskjelig å forklare. Og som jeg sa så har jeg humør svingninger i hundre, så om jeg sier noe, så er det ikke nødvendigvis sånn at jeg mener hvert eneste ord, vet ikke helt hva jeg tenker og sier, for er så mye. haha. En veldig rar følelse rett og slett som er vanskelig å sette ord på. Jeg har selv merket at jeg har forandret meg litt de siste månedene, men har nok sikkert forandret meg mye mer enn det også, siden det er måten jeg lever livet på her, så det er sikkert masse ting som jeg ikke egenlitlig merker nå, men som jeg kanskje vil merke når jeg kommer hjem, jeg vet ikke. Men det er jo mulig, håper ihvertfall at det er til det bedre og at jeg kan få et like bra liv hjemme i Norge som det jeg har hatt her dette året. Noe annet negativt, som jeg er sikker på at blir det verste og tøffeste når jeg kommer hjem, er at jeg ikke har Barbora ved min side dag inn og dag ut, siden vi har bodd her så har vi tilbrakt nesten hvert eneste våkne minutt sammen, og vi har fått et helt spesielt bånd som jeg ikke trur jeg har hatt med noen andre, eller jeg vet jeg ikke har hatt det, vi snakker sammen om absolutt alt, og det er ikke en eneste ting vi ikke vet om hverandre, vi har hverandre alltid, og når en av oss er deppa så er vi alltid der for hverandre, og vi har det så ubeskrvelig gøy sammen, selv om vi er så mye sammen så er det ikke ett eneste sekund jeg har vært lei av henne, og vi har hjulpet hverandre med å finne oss selv, og vel, det kommer bare til å bli utrolig hardt å ikke kunne se henne hver eneste dag, og liksom bare våkner og vite at hun er der. Det er så rart p tenke på at vi nå har tilbrakt snart 10 måneder sammen også skal vi plutselig bare få sett hverandre et par ganger i året. Vi får jo prata sammen på skype og sånn, men blir jo liksom ikke helt det samme da. Men ikke ta meg feil altså, dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å kommer hjem til dere, blir så utrolig herlig å møte dere alle igjen, og le og ha det gøy og prate om alt mulig!